Dagen var en lørdag i senoktober, den tjuende. Stedet var Mølla, hvor Timbuktu og det eminente bandet Damn skulle holde konsert. Med fare for å ikke rekke konserten kom jeg, Kristine, og medrips Hallvard allerede klokken åtte. Et tidspunkt som ledet til nesten 3 timers venting.
Med oss var også Sara Elvekrok Agerup og Mats Gravningsbråten, to medelever som jobber i ungredaksjonen, i Lågendalsposten.
Hallvard og jeg hadde fått pressebilletter til konserten. Når vi ankom Mølla var det egentlig ganske usikkert om vi fikk til et intervju med mister Timbuktu, eller ei. Hallvard spurte daglig leder, Lars, som svarte at det var store muligheter for å få et lite intervju. Noe som fikk meg til å skyte opp i skyene!
(Bare for å få det på det rene, så er jeg en fanatisk fan av Timbuktu. Derfor kan dette innslaget i bloggen fort bli litt farget av min interesse.)
Det var jeg, Kristine som skulle intervjue. Noe jeg syntes var dødskult, men det var ikke så kult når et stort lass med nervøsitet banket på døren.
Jeg gravde sikkert hull i hodet på de som satt rundt meg med spørsmål om intervjuet, men jeg fikk veldig god hjelp. Resultatet ble veldig bra om jeg må få si det selv!
Konserten begynte og Timbuktu kom glidende ut på scenen. Publikum jublet og plassene per individ ble halvert i løpet av 3 sekunder. For de som er veldig nøye med sine ”intimgrenser” var ikke dette en konsert å stå foran scenen på. Er man med på leken må man tåle steken!
Jeg tenkte ”tre timers venting for det her er bare barnematen!”
Han sang mange sanger fra det nye albumet ”Oberoandefremkallende” i tillegg til store hits som ”Det Löser Sej”, ”Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dö”. Konserten var over og hele publikumet ropte ”MERE, MERE, MERE!” kom han og Damn ut på scenen igjen og fremførte ”The Båtten Is Nådd” og andre go’saker.
Konserten var utrolig bra, funky, groovy, fantastisk, eventyrlig, fabelaktig – eller et annet positivt adjektiv. Og det var det ikke bare jeg som synes.
Timbuktu og Damn gjorde en utrolig bra live performance, lagde show og fikk meg seg hele publikumet til en hver tid. GREAT!
Intervjuet, som også Mats var med på, gikk veldig bra syns jeg, selv om ikke jeg klarte å skjerpe meg. Jeg var så nervøs at min stemme dirret verre enn en vibrerende mobiltelefon.
Allikevel syns jeg at Timbuktu var en glede å intervjue! Han er en kul fyr jeg gjerne skulle ha møtt på igjen! Avslutningsvis ba vi han med på stan, og tilbudet avslo han ikke. Men en tur på stan med oss ble det ikke, dessverre.
- Småripsa
0 comments:
Post a Comment